http://cezartradukoj.blogspot.de/2013/08/bulat-okudsava-meznokta-trolebuso.html


Bulat Okudŝava

Meznokta trolebuso

En Moskvo mi faru do kion, se ĵus
la despero min hantas malhele?
Mi iras tra pluvo ĝis la trolebus',
al la lasta, al blua.

Movate ĝi iras tra mar' de beton'
bulvarde ĝi ĵetas la ankron,
akceptas ja ĉiun, kaj glutas per mon'
ĉagrenon, ĉagrenon.

La trolebuspordoj fermiĝas kun saĝ',
forbaras la nokton kaj fridon.
Ronronas motoro, videblas vizaĝ'
kaj mi ne plu solas.

Mi staras ja ŝultron ĉe ŝultro laŭ sort'
kun oldaj, matrosoj, amantoj.
La koro tamtamas - subten' de l' akord' -,
koruse, silente.

Noktmezen vi naĝu, blua bus' en la rond'!
Ekhele tuj fuĝas la pluvo.
La birdo dolor', tiu korvagabond',
forflugis, forflugis.

tradukis Cezar


Bulat Okudshava
Mitternachtstrolleybus


Was tu ich in Moskau, wenn ich traurig bin,
wenn Verzweiflung mir nachrennt im Dunkel?
Ich geh durch den Regen zum Trolleybus hin,
dem letzten, dem blauen.

Er schaukelt mit mir durch ein Meer von Beton
und wirft am Boulevard seinen Anker;
er nimmt jeden auf, bezahlt mit 'nem Bon
den Kummer, den Kummer.

Die Türen im Trolleybus schließen ganz dicht,
versperrn sich vor Nacht und Kälte.
Leis schnurrt der Motor; ich seh ein Gesicht
und bin nicht mehr einsam.

Ich stehe ja Schulter an Schulter an Bord
mit Matrosen; Liebenden, Alten.
Mein Herz ist ein Schlagzeug, es stützt den Akkord
im Chorus, im Schweigen.

Zu Mitternacht schwimm, blauer Bus, deinen Kreis!
Wird's hell, gleich verläuft sich das Wasser.
und Vogel Schmerz aus der Schläfe ist leis
verflogen, verflogen.

Übertragen von Sarah Kirsch




Bulat Okudshava
The Midnight Trolley Bus


When I am besieged with despair and reprove,
Because can't stop fatal disaster,
I enter a blue trolley bus at his move -
That's here by chance and the last one.

Oh, bus of midnight, speed along sleeping streets,
Fill them with your endless rotation
To pick up all people whose lives, like poor ships,
Were wrecked by the fatal occasions.

Oh, bus of midnight, open your noiseless doors,
I know: in changeable darkness,
Your passengers, silent, - the sailors of yours -
Come always to help in unluckiness.

With them I'd leave often my woes behind,
I used to touch them with my shoulders,
Imagine, how much of the goodness and kind -
In silence which over them hovers.

Our bus sails through Moscow, sunk in midnight,
Like rivers - it loses its fires,
This pain-starling, striking my whiskeys inside, -
It slowly tires - it tires.

Yevgeny Bonver, May, 2001